Det verste med å ha hund, er det faktumet at de mest sannsylig dør før deg.
Zenta
(15.07.98 - 10.04.2006)
Zenta var en lite “gatemix”-jente. Mamma’n hennes var blanding av Riesenschanuser og Flat Coated Retriever og pappa’n hennes var rein Border Collie. Zenta selv så ut som en liten, litt kraftig Border Collie.
Lille Zenta-jenta var noe for seg selv. Hun var full av sine særheter, hadde egne meninger om det meste, og ville som oftest ha siste ordet i enhver diskusjon.
Zenta var i utgangspunktet kosehunden vår. Hun var med Frode på jobb hver dag. Der lå hun under snekkerbenken og passet på at det ikke kom fremmede inn porten uten at hun hadde godkjent de. Hun var også med oss overalt, på fest, på hyttetur, på biltur, på snøskuter-tur (da satt hun foran Frode, men gjemte seg under armen hans hvis det gikk fortere enn 60 km/t)på studenthuset, ja overalt. Hun var liksom en naturlig del av vennegjengen.
Da Zenta var fire år ble jeg med ei venninne opp på Kongsberg Hundeklubb på en lydighetstrening. Og mere skulle det ikke til, jeg var bitt av lydighet- og konkurreansebasillen, for 2 mnd senere debuterte vi i klasse 1 lydighet på NKK i Bø. (Nå skal det nevnes at det ikke var første gangen vi trente lydighet, da vi hadde gått på bronsjemerkekurs i regi av hundeklubben 2 år tidliger). Vi trente masse og ett halvt år senere fikk vi opprykket til klasse 2. Vi startet også klasse 2, og klarte til slutt opprykket til klasse 3.Lydighetstreningene var kjempemorsomme og Zenta var helt gal etter ball og gjorde hva som helst for at jeg skulle kaste den, men på konkurranser jobbet vi veldig med konkurransenervene mine, for Zenta leste meg som “en åpen bok”, og syntes ikke jeg var noe kul når jeg var så nervøs, derfor ble det som regel veldig trykkete og tregt inne i ringen.
En dag i November 2003 oppdaget jeg til min store fortvilelse en stor kul under magen til Zenta. Jeg ringte dyrlegen og det ble besluttet og opperere lille Zenta. I romjulen det året ble Zenta opperert, og det viste seg at hun hadde kreft. Vi bestemte oss da for at hun skulle få leve og ha det moro frem til vi så at hun fikk vondt.Jeg trente derfor ikke videre i lydighet, da jeg mer konsentrerte meg om å trene det vi kunne og ha det moro med Zenta med det hun likte! Vi startet noen flere klasse 2 i lydighet, men mer for moro og for å fortsette og være med i miljøet.
Høsten 04 kom Miro i hus, og Zenta var en super og tålmodig storesøster for han. Miro ble dratt med rundt overalt hvor vi var med Zenta, og fikk mange positive opplevelser av alt det nye, takket være rolige og trygge Zenta.
Vinteren 05/06 så vi at Zenta begynte å få vondt. Hun hadde gode og dårlige perioder, og da de dårlige periodene ble flere, besluttet vi at hun skulle få slippe. Det er den vanskeligste beslutningen jeg noen gang har tatt!
Vi savner deg masse lille Zenta jenta! Takk for alt du var for oss og alt du ga oss! Vi vet du ikke har vondt lengere nå, og at englene kaster ball med deg i himmelen 